Små, verdifulle skatter

Nå som Dis er liten passer jeg på å få knipsa mer enn nok bilder av den lille pelsdotten, for før man rekker å snu seg har ho jo vokst en centimeter allerede. Bilder er noe av det mest verdifulle jeg har av ikke-levende ting, og det hender rett som det er at jeg sitter og blar igjennom bildemappene mine. Bare fordi det er så koselig. Når eksamensperioden er over skal jeg sette meg ned og lage en fotobok for å virkelig bevare og gjøre noe mer ut av bildene. Det blir litt for trist at de bare skal ligge i en mappe på harddisken og støve ned. Vi holder også på å fornye leiligheten vår litt, og man skal ikke se bort i fra at noen av dem kommer til å havne på veggen. Først og fremst skal vi ha noen store bilder i stua, men i tillegg har jeg en liten arbeidskrok som også skal få seg et friskt pust. Det blir nok ikke ferdig før til høsten, men da skal dere få se hvordan det blir. I mellomtiden tenkte jeg å dele et av mine nyeste favorittbilder med dere. Dis og jeg, på vakre, vene Voss.  

Hvis noen av dere har gode erfaringer med fotobøker, setter jeg stor pris på tips! ♥

♥ ♥ ♥

Agilitysession

Smilet har aldri vært breiere, og motivasjonen, treningsgleden og mestringsfølelsen bare bobler. Dere kan jo gjette hvem som har vært her. Det kan jo ikke være noen andre enn Andrea Huseby! Den dama er bare helt rå. Og det finnes jo ikke noen bedre måte å starte helga på, enn å gå agilitykurs. Denne gangen var det ikke helgekurs, men et ettermiddagskurs på to timer for tre agilityutøvere i klubben. Midt i blinken! Like før vi skulle kaste ossi bilen skulle jeg gå en liten luftetur med Dis og Mali. Det angra jeg på da jeg kom hjem igjen, for å si det mildt. For der hadde Kina hatt en aldri så liten alene hjemme fest. Ho hadde klatra opp på disken, og forsynt seg med ett kilo (!) V&H og Mush. Det lå Mush-smuler og plastbiter overalt. På kurs i dag løp jeg altså med en stappmett og bollerund hund. Makan altså. Men bollerund eller ei, Kina leverte ho. 

Vi hadde en liten bane med bom, to tunneler og seks hopphinder. En typisk klasse 1 bane, hvor fokus var hindersikkerhet og bevegelse. Andrea utfordra oss på å løpe den en gang slik vi i utgangspunktet ville ha løst den, for så å løpe den slik Andrea ville ha løpt den. Først løp Kina på 28,15 sekunder, og deretter på 26,12 sekunder. Altså har vi over to sekunder å spare kun på veivalg. Deretter fikk vi prøve en tredje gang, og da ble tiden 23,69 sekunder. Film finnes HER. Her hadde vi enda bedre flyt, men fremdeles har vi tid å spare da vi klussa litt med en svingkommando. Svingene er absolutt nøkkelen med Kina nå. Tenk da, nesten 4,5 sekunder forskjell på første og tredje løp, kun med små justeringer og enda kan vi spare mer. Ja, takk! 



De siste minuttene fikk jeg velge hva jeg ville ha hjelp til og valgte da bommen. Jeg synes løpende felt er veldig vanskelig å jobbe med og har ikke klart å finne noe mønster på hvordan Kina treffer feltet. Vi kjørte en kombinasjon med en svinga tunnel, bom og et hopphinder som var plassert slik at Kina ble dratt litt til høyre ned fra bommen. Kina hoppa til, og traff ikke feltet i det hele tatt. Ho har også begynt å hoppe over oppfeltet. Vi gikk derfor videre til med å legge en hoppinne foran bommen og droppe hinderet etter og bare løpe rett frem i stedet for. Smack! Der satt det, mange poter på og dype treff! Andrea jubla og ga meg en high five, mens jeg forsiktig sa at det kanskje var litt flaks. Vi måtte prøve igjen, og Kina viste nok en gang hvordan det skal gjøres. To nydelige treff på nedfelt er ikke flaks! For en deilig følelse! 

Dette var det tredje kurset jeg har gått med Andrea på under ett år nå, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg skal kaste meg med på hver eneste mullighet i fremtida også, det er det ingen tvil om. Frem til da skal vi trene på egenhånd og bli klare til Voss 3. og 4.juni. Og da, da skal vi gunne på, dere! Jeg gleder meg stort. 

Ønsker dere en nydelig lørdag ♥ ♥ ♥

Lille store gledesspreder

Er det noen som sprer mye glede i huset om dagen, så er det Dis. Alt er gøy, alt er en fryd! En lodott på gulvet, eller en hestehov som blafrer i vinden. Woho! Til og med synet av en "glemt" bamse kan få ho til å sprette i været. Det er jo helt umulig å ikke bli glad av å være i nærheten av den lille rakkeren. Her om dagen skrudde jeg på dusjen for å spyle gulvet, og gjett hvem som løp i rakettfart og sladda inn dit da?! Haha, jeg lo så jeg grein! Som dere skjønner går det superfint med valpis om dagen. Ho vokser jo som ugress og er snart på størrelse med Mali... nesten i alle fall. Det føles sånn. Men samtidig som ho har blitt en giga-valp, har ho også begynt å få litt bakkekontakt. Ho kan kose, og liker det. Eller liker og liker, jeg liker å tro at ho liker det. Haha. Ho begynner i alle fall å få en liten av-knapp, og skjønner når vi må roe oss ned. Og det er deillig. 

For tida holder vi hovedsaklig på med utforskning av nye miljøer og miljøtrening på steder med mye aktivitet og andre hunder. Været er jo helt fantastisk for tida, så vi tok et utflukt til Bystranda for noen dager siden. Der fant vi oss en gressplen, hadde godbitsøk og rotrening, og satt bare å så på alle forbigående. Det er virkelig nydelig å sitte ute nå, og sommerfølelsen kommer snikende. Vi kom også over en gjeng som trente lydighet og noen uttagerende hunder i nærheten. Super trening for lille Dis som tror bjeffing er det skumleste som finnes i hele verden. 

Selv om ho er blitt stor, er ho fremdeles knøtt liten - og jeg skal nyte hvert sekund som er igjen av valpetiden!


Et veldig spesielt bånd

Det finnes vel neppe noe som gjør meg mer glad enn å se hvor godt hundene mine trives sammen. Jeg er så heldig å ha tre hunder som er tvers igjennom gode og som har utvikla fantastiske vennskap til hverandre. De beriker hverandres liv så ufattelig mye, og det er vanskelig å sette ord på hva de betyr for hverandre. Jeg er evig takknemlig for den fine flokken min.

Selv om alle tre passer sammen som hånd i hanske, er det to av dem som har utviklet et helt spesielt bånd. Det er noe mellom Kina og Mali som jeg ikke helt får taket på. Siden første gang de møttes var det full klaff, og man skulle nesten ikke tro det var mulig, men siden den gang har det bare blitt bedre og bedre. De virkelig elsker å være med hverandre, skal helst gjøre absolutt alt sammen, og de er hverandres førsteprioritet uansett. Med en gang jeg åpner verandadøren er det full fres og de kan holde på i en evighet. Slippes de løse sammen med andre hunder, ser de kun hverandre. Og når vi skal slappe av i leiligheten skal de skvise seg sammen på samme hundepute. Noe av det jeg kanskje liker aller best er at de er så utrolig gode til å lese hverandre og veksle mellom lek og rolig aktivitet. De forstår hverandre, og er fullstendig trygge på hverandre. De kjenner hverandre.

Med tanke på Kinas fortid og atferdsproblemer er det heller ingen tvil om at Mali er en utrolig trygg og god brikke i Kinas liv. Mali bidrar til å gi Kina trygghet og stabilitet hver eneste dag. Og Kina har trengt en som Mali. Mali er ytterst opptatt av å holde ro og orden og at alle oppfører seg på en akseptabel måte. Ho tar jobben sin så absolutt på alvor, på en veldig riktig og rettferdig måte. Da Dis kom i hus, tok Mali og Kina ansvar for hver sin del av Dis sin oppdragelse. De utfylte hverandre, og var rett og slett et supert team sammen. 

Det gjør meg så utrolig glad å tenke på og se dette båndet de har utviklet. Det er ikke tvil om at de har et fantastisk vennskap! Og hvem vet, kanskje de en dag har slike bånd alle tre? 

Hvordan er forholdet mellom dine hunder? 



Video: påskens eventyr

God søndag, kjære dere! Endelig har jeg tid til å oppdatere bloggen igjen og jeg beklager at det har vært stille her den siste tida. Det er ikke å skyve under en stol at vi er i travle tider, både på hundefronten og i siste del av semesteret, men jeg håper det blir bedre fremover nå. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere og vise dere hvordan vi har hatt det i påsken, og hva er vel bedre enn å gjøre det med en film? Hundene har virkelig storkosa seg og vi har kasta oss ut i det ene eventyret etter det andre. Så nå endelig er den her altså, årets påskefilm med flokken. Enjoy!

Vacay mode

Årets påskeferie tilbringes på Voss, hjemme hos mor og far, og vi har allerede hatt noen nydelige dager her. Det er like flott å kjøre oppover hver eneste gang. Majestetiske fjell, snødekte fjelltopper og flotte fjorder får smilet til å bli enda bredere enn det vanligvis er, og jeg må nesten klype meg selv i armen. Det er så vakkert! Og i slike omgivelser skal vi være i hele ferien - åh, som jeg skal nyte disse dagene. Som vi skal kose oss!

Dette er Dis sin første tur til Voss, og det kunne ikke gått bedre. Ho har blitt tatt i mot med åpne armer av både to- og firbeinte, og bilturen opp gikk som en drøm. Om nettene sover ho som en stein, og på dagtid er ho travelt opptatt med å spre glede og være valpis. Palmehelga har vært fantastisk, og enda har ferien så vidt begynt. For en påske det skal bli.

Håper dere får en nydelig påskeuke! 






Agilitykurs med Andrea Huseby vol. 2

Åh! Hvor skal jeg begynne!? For en fantastisk og lærerik kurshelg vi har hatt. Det er helt ubeskrivelig enormt hvor mye Andrea får skvist inn på en helg, og jeg er fornøyd! Det er ikke tvil om at Andrea har tatt agilitykunnskapen og forståelsen min til et helt nytt nivå, og det er så deilig å ha lært å jobbe riktig. Virkelig ta tak i grunntreningen og være supermotivert på å jobbe med innlæring til det sitter som et skudd. Det er helt rått nå som Kina begynner å få hinderforståelse og kaster seg inn i oppgavene jeg gir ho. Helt rått! For en superhund jeg har, og for et team vi skal bli!

Kurset var en fortsettelse på kurset fra i høst, og det var ikke mangel på ting å trene på for å si det sånn, selv om vi har jobba iherdig i hele vinter. Vi tegna kombinasjoner, noterte ned hvordan treningen gikk og tanker vi hadde, og fikk masse tips. Den dama kan holde kurs, altså! Jeg har blitt utfordra, fått gode tilbakemeldinger, stilt kritiske spørsmål, vært oppgitt, spruta ut i latter og smilt fra øre til øre. Noe av det jeg liker aller best med Andrea er hvor flink ho er til å se bittesmå detaljer og gi tips som utgjør en helt uforståelig stor forskjell. Plutselig er utførelsen helt perfekt! Ho klarer også - på en eller anne finurlig måte - å få oss til å se og forstå hva vi faktisk gjør, og hvorfor vi lykkes/ikke lykkes. Ho er fantastisk dyktig! Knallgod! Verktøykassa mi er større nå enn noen gang, og jeg ser virkelig lyst på de mange timene vi skal legge ned i treningen fremover. For tro meg, det er en hel del. Haha.


Lørdagen starta vi med en kombinasjon med seks hopphinder og en tunnel, hvor hovedfokus var føring, timing, svingkommandoer og å gi kommandoer på riktig sted i banen. Vi jobba med å lese baner og finne flere gode løsninger. Med andre ord: mye å trene og mye å ta tak i. Selve handlingen må jeg definitivt trene mer på, for det er jo meg det står på. Koordinasjonen min må forbedres bittebittelitt, for å si det sånn, haha. Jeg må også finne den balansen mellom å følge og stole på Kina, og bare det er jo et kapittel for seg selv. Og sist men ikke minst, for at det skal være noe verdi i å gi Kina kommandoer tidlig, må ho bli mer selvstendig og lære å søke hinder. 

Fra denne kombinajonen gikk vi videre til å ha en kombinasjon med tunnel, hopp og vippe. Jeg trodde jeg hadde vært flink å trene på at jeg løper på begge sider av vippa, men neida, det har jeg da altså ikke. Haha. Det er i grunnen veldig greit at sånn ting kommer så tydelig frem på kurs, så man blir obs på det. Vi lærte også neste steg med vippa, for til nå har vi kun trent på å gå opp og senke ned før belønningen kommer. Forsettelsen etterpå med å stå der til frisignal er gitt, er det neste vi må ta tak i. Jeg har fremdeles en vei å få med Kinas trygghet på vippa, men det kommer seg og går fremover. Det er det viktigste. Tilslutt på lørdag hadde vi en ny kombinasjon, nok en gang med svingkommandoer i fokus. Makan til nyttig det er altså, jeg er helt fasinert!

Søndagen jobba vi videre med å få kontroll på mine armer og bein, haha. Jeg briefer kombinasjonen helt riktig, men så skal jeg løpe med Kina og ingenting går som jeg har tenkt. Etter noen forsøk og noen små fremskritt, gikk vi over til å jobbe med felt. Endelig. Felt er så viktig og jeg vet så lite, så det er gull verdt å få hjelp til det. Jeg har jo bestemt meg for å ha løpende felt på Kina, men har slitt veldig med å få til løpemønsteret til Kina og få ho til å forstå oppgaven. Det er så vanskelig å trene og å belønne riktig. Både Andrea og de andre kursdeltakerne fikk i løpet av dagen et ganske bra inntrykk av hva jeg mener om felt, haha. Men nå, nå er motivasjonen og smilet tilbake. Med Kina så plukker vi alle bitene helt fra hverandre og starter rett og slett nyinnlæring helt fra scratch. Og det funka som bare det! På det meste hadde ho fem (!) labber på feltet, og DET kan jeg godt glise litt mer av! 

Helt på tampen rakk vi se på slalåmen også, og hurra for det! Min store drøm er jo at Kina skal singelsteppe. Det er ikke sikkert det går, og i så fall gjør det ingen verdens ting, men vi må prøve. Vi rigga derfor til en nesten lukka alléslalåm, og sendte Kina gjennom. Og tror dere ikke ho singelsteppa da!?! Ååh så glad jeg ble! Det er fremdeles ikke sikkert ho beholder det når vi lukker den, men ho gjorde det nå! Og det fikk smilet til å gå helt rundt! Fy søren så gøy! Dette var den perfekte avslutning på en perfekt helg! Fy søren!

Helga var vært a-m-a-z-i-n-g, og jeg er supermotivert!!

The perfect shot

Sjekk da! Altså, jeg har nesten ikke ord! Hvor rått er ikke dette bildet her! Så tøft, kult, vakkert og flott på en og samme tid. Og tenk at lille ville valpis kan se så stor og stilig ut. Dette skal uten tvil få pryde leiligheten vår. Opp på veggen med det! Tusen takk for nydelig bilde, Marie! Jeg måtte bare innom og vise dere, før vi drar avgårde på agilitykurs. Jeg er klar som et egg og har telt ned i flere uker allerede. Haha. Det kommer til å bli helt fantastisk!

God helg, kjære dere! Håper den blir tipptopp! ♥ ♥ ♥

Vi kjører på!

Det er ingen stor hemmelighet at jeg jobber bra under litt press og liker å teste oss litt når jeg tror vi kan få det til. Noen ganger går det på skinner og andre ganger snubler vi litt, men uansett har jeg nå bestemt meg for å melde oss på et agilitystevne, både i agiliity og i hopp. Det utvalgte stevnet er Vossastevnet - herlighet, jeg gleder meg!

Det er snart et år siden Kina og jeg debuterte på Arendalsstevnet nå, og mye har skjedd på dette året. På Arendalsstevnet var løpene våre prega av hinderusikkerhet hos Kina, tidsfeil, vegringer, riv og dårlig hoppteknikk. Kina var kjempeusikker på bommen og vippa, måtte følges tett gjennom slalåmen, og var generelt usikker i hele konkurransesettingen. Vi jobba heller ikke veldig bra sammen under løpa, og handlingen hadde et stort forbedringspotensiale. Dette året har vi jobba målretta med grunntrening, for det meste to ganger i uka, og fy søren så bra det har blitt! Agilitykurset med Andrea Huseby skal definitivt ha sin del av æren for det, og nå er det like før nytt kurs kjøres i gang! Åh, som jeg gleder meg! Vossastevnet er i pinsehelga, så nå har vi ganske nøyaktig to måneder på å bli klare! We can do it!

Har dere noen mål eller stevner dere jobber mot? 

Lille tøffe

På torsdag stod miljøtrening på planen for Dis, og vi tok turen til Åros. Jeg har aldri vært der før og fikk nesten bakoversveis - herlighet, så fint det var! Været var også upåklagelig. Dis fikk hilse på en eldre, veldig høflig Chihuahua og løp i armene på noen folk som gjerne ville hilse. Ho skulle også undersøke sjøen, noe som resulterte i at ho plumpa uti med forbeina og ble våt til under haka. Lille klums, altså! Men du må ikke tro at det stoppa ho, ho vassa uti vannet flere ganger etterpå hvor det ikke var fullt så dypt. Åh, så deilig det er å ha en så trygg valp! Marie var med og tok noen bilder av tøffingen. Og de ble så flotte! De to øverste er helt klart mine nye favoritter!

Hit må vi garantert tilbake!





Multitasking på høyt nivå

I dag avanserte vi multitaskinga til trening, belønning og fotografering på en og samme tid. Det var ikke bare bare og måtte noen forsøk til, men hva gjør man vel ikke for å dokumentere treninga!? Haha. Treninga gikk veldig greit, og vi hadde hovedfokus på svingkommandoer på hopp. I starten huska ikke Kina noen verdens ting og kunne verken forskjell på høyresving (s), venstresving (i) og rundt (om). Alt betydde "løp rundt", men det løsna veldig fint etterhvert. Spesielt når jeg sendte ho mellom to hinder ble det mye riktig. Ho har litt store, vide svinger som vi må jobbe mer med, og så må ho lære og virkelig forstå forskjellen på kommandoene, men vi er absolutt på riktig spor. Og det er deillig.

Den lille hageflekken i nabolaget er ikke akkurat den største, men vi får akkurat plass til to hopp etter hverandre. Derfor fikk vi også trent litt på å søke frem og finne linjer. Ho følger meg veldig tett og kikker veldig på meg, men på tredje forsøk søkte ho mot utlagt belønning. Hurra! Vi satser på å fortsette treninga og den gode progresjonen i morgen! Da blir det nemlig ny trening, og på søndag har vi planer om hele seks timer agility! For en fin agilityhelg det skal bli!

Ha en super helg og nyt den fine våren som sniker seg innpå oss!




A little adventure

Alt er et eventyr for lille Dis, og ho finner glede og nysgjerrig i de minste ting. Det er noe av det som er så herlig med valper. Like nedenfor leiligheten vår ligger det noen gårder, og i går tok jeg alle tre hundene med en liten tur ned på et jorde der. Åh, som de kosa seg! Før vi visste ordet av det hadde det nesten gått en time! Mali og Kina kobler ut alle andre som eksisterer når de leker med hverandre, så Dis sine forsøk på å henge seg på var ikke så veldig vellykka. Jeg tok derfor Kina i litt bånd etterhvert og trente ro, mens Mali og Dis utforska sammen. Mali er så fantastisk god å ha. Ho kan gjerne leke med Dis, men oppdragelsen kommer først og når valpemonsteret blir for vilt, takler ho det på beste måte. Så de to rusla rundt og snuste, drakk vann fra bekken og hadde en veldig rolig tid sammen. Deilig.

Da vi kom hjem igjen var i alle fall Dis trøtt, og resten av dagen var ho veldig behagelig å ha i hus. Nå derimot, er energien tilbake og vel så det! Ho og Kina ligger og ruller på gulvet, og ho raser gjennom leiligheten i full fart. Haha. 

Ønsker dere en nydelig helg! ♥ ♥ ♥







Dream - plan - do

Grunntrening i agility er jo mitt hovedfokus med Kina nå i vinter og vår, nettopp fordi jeg vil ha en stabil og rå hund på banen. Vi skal jobbe som et team. Være et team. Og da trenger vi å detaljnerde litt. Slalåmen er noe vi har jobba mye med, og etter noen måneder med målretta trening og bøyler, er resultatene virkelig fine. Men i mål er vi ikke enda, for målet er at Kina skal ha et stort slalåmsug og motivasjon til å ta en perfekt slalåm. Ho skal utføre slalåmen med stor fart, selvstendighet, et godt bevegelsesmønster, og en god forståelse av hva som er oppgaven. 


Arendalsstevnet 2016, vår agilitydebut-helg. Foto: Marie Balstad

For å komme dit trenger vi å trene. Trene, trene, trene. Mer konkret så trenger vi mengdetrening for å få et bedre bevegelsesmønster, og å bygge mer muskultatur hos Kina for å få kraftigere fraspark. Drømmen er at ho skal singelsteppe på hver eneste pinne. Det er lekkert, det! For ikke å nevne; lynraskt og effektivt! I tillegg må vi jobbe mer med motivasjonen, med hjelp av superbelønninger. Kinas motivasjon er allerede veldig, veldig god, men jeg tror likevel vi kan ta den til et nytt nivå. Ho er blitt veldig god på å fullføre slalåmen når jeg stikker fra henne, og da blir også farten veldig bra, men vi må jobbe mer med forståelse for at ho skal gi alt uansett hvor jeg er og hvilken oppgave som er neste. Det henger jo også sammen med selvstendigheten, og den blir gradvis bedre. 

Vi må også trene mer slalåminnganger fra ulike vinkler og possisjoner. Per i dag kan ho finne på å starte på pinne nr to eller tre, hvis vinkelen er for stor eller ho ikke bremser nok. Vi har definitivt et stykke igjen når det gjelder å tilpasse fart og akselerere. Og sist, men ikke minst så trenger vi å trene mer på forstyrrelser av alle slag. 

For å oppnå disse måla våre, trenger vi å vite status nå og å ha en plan. På neste trening skal jeg derfor filme og ta tida på slalåmen, og så skal jeg måle igjen en måned etterpå. Den neste måneden skal vi følge et treningsopplegg som inneholder jogging, kickbike, kroppskontroll kløv og å løpe løs i ulendt terreng. Jeg skal også ha en plan til hver eneste trening og loggføre. Forhåpentligvis bidrar det til strålende prrogresjon! 

Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: dette kommer til å bli knallbra! 

♥ ♥ ♥

Dis 10 uker

I dag fyller det lille monsteret hele 10 uker, og på disse ti dagene ho har bodd hos oss har ho vist oss at ho er en skikkelig rampejente! For det er ikke å skyve under en stol at ho er en tøffing. En skikkelig tøff, solid og trygg valp. Ho elsker å ha drakamp, tar utfordringer og nye ting på strak arm, og er definitivt en frøken med egne meninger. Vil ho ut av buret, så skal ho ut av buret. Er ho sulten, så skal ho ha mat. Og ho er sulten hele tida! Den lille valpemagen blir aaaldri full. Så vi har våre daglige diskusjoner, Dis og jeg, men vi er stort sett gode venner. 

Disse ti dagene vi har hatt ho har vi brukt mye tid på å bygge relasjoner og trygghet, og på sosialisering og på miljøtrening. Det er jo tross alt det viktigste man kan gi en valp! Senest i går var ho med som tilskuer på en uoffisiell lydighetskonkurranse, hvor ho løp i armene på alle som ville hilse, og nesten ble velta overende og tissa ned av en svær sankt bernardshund. Men Dis, ho brydde seg ikke. Litt ukomfortabel var ho, men langt i fra redd og noen sekunder etterpå var alt glemt. For da kom det et nytt menneske. Et kult menneske.



Man skulle jo tro (og håpe) at ho ble sliten av alle de nye inntrykka, men akkurat som sulten hennes, tar heller ikke energien slutt. All energien som er "til overs" velger ho å bruke på rampestreker. I utgangspunktet vil jeg ta fra henne muligheten, som f.eks. når valpen tygger på en sko, så fjerner man skoa en periode og fratar dermed muligheten til å tygge på sko. Problem løst. Men med Dis er det ikke så lett. Ho biter på sofaen, tv-benken, skrivebordstolen min, oppvaskmaskina, stikkontakten. Og putter vi ho i en kompostgrind/bur, så svarer ho enten med å bjeffe og ule i en liten evighet, eller med å forsøke å gnage seg ut. Ikke søren om ho skal bli satt der. Haha, man kan jo ikke annet enn å le av det lille stabeistet! (I ettertid vel å merke, hehe). Og når kveldskicket inntreffer, våkner monsteret i ho for alvor, og verken jeg, Mali eller Kina vet hvor vi skal gjøre av oss. Ingen tær, snuter og haler er trygge. Men plutselig så slokner ho og verden er et fredelig sted å være igjen. Og da kan ho fint sove helt til det er morgen. 

For å være helt ærlig, så er disse "plagsomme" egenskapene hennes helt perfekte, og jeg ville aldri vært foruten! Jeg digger at ho er så tøff og sosial, og at ho har et så fantastisk bra gemytt! Ho er en drømmevalp med et enormt potensiale!

Ho kommer til å bli noe stort!

♥ ♥ ♥

Lille "Dis" har flytta inn

På fredag kjørte jeg avgårde for å møte ei lita sheltiefrøken for første gang, og ble sjarmert i senk på få sekunder. Det hjalp vel heller ikke at jeg visste at jeg skulle ta ho med hjem dagen etterpå. Sjarmtrollet har fått navnet "Dis" (Belmara's Spend A Penny) og er vårt nye familiemedlem. Dis er deleid med Belmara's shelties, men bor på fulltid her hos oss.

Så langt er ho alt jeg drømmer om! Ho er en skikkelig tøffing med masse futt i, er utrolig sosial, og virker å ha et fantastisk gemytt og grunnlag. Ho tar utfordringer på strak arm og så langt er ingenting noe problem. Støvsugeren og kjøkkenmaskina kunne ho ikke brydd seg mindre om, og på den seks timers lange bilturen hjem, peip ho litt i noen hundre meter og så lå ho helt rolig i reisebagen resten. Vi tok et stopp på Hellestøstranda, hvor ho utforska på egenhånd og følgte etter noen selvutvalgte folk et lite stykke. Haha. I dag har ho vært trøtt etter gårsdagen og de mange nye inntrykka, men nå i kveld kvikna ho til. Spinnvill! I hagen har vi dessuten fått snø, og ho løper rundt og storkoser seg. Og så må det jo nevnes at ho i går gikk på do ute fem av seks ganger. Ho er bare helt fantastisk! 

Velkommen skal du være, vår kjære Dis!



Skogstur

Det er ikke mye som er mer befriende fra hverdagens stress enn å gå en lang deilig skogstur, med løse hunder og uten å møte en eneste sjel. Her om dagen gikk jeg en nydelig tur med Mali og Kina, og det var en sånn tur hvor jeg bare kunne fortsatt og fortsatt å gå. Skogen var så lun og fredfull, og ikke minst: hvit. Jeg er så glad i vinteren, og etter å ha ligget inne syk når den var på sitt beste på Sørlandet, var det så godt å endelig få komme seg ut igjen.

Hundene var helt i ekstase! De elsker snø, de også. Kina vet jo ikke helt sitt eget beste og prøvde å bade i isvann opptil flere ganger, men ho plumpa heldigvis ikke helt uti. Mali tok det litt mer med ro, og trava rundt og speida etter fuglene i træne. Jeg krysser fingrene for snø til påske - for turer som denne vil jeg ha flere av i år!

♥ ♥ ♥

Når smilet går helt rundt

Det er så deilig når man går av treningsbanen og man kjenner at man allerede gleder seg til neste trening. Når man føler at man har den beste hunden i hele verden og smilet nesten går helt rundt. Man virkelig kjenner på gleden og ser at hunden elsker det vi holder på med. Sånn har jeg det med Kina på agilitybanen for tida. I dette vinterhalvåret trener vi to ganger i uka; mandager i en ridehall og torsdager i Sørlandets hundehall. Senest i går var vi i hundehallen, hvor banen fikk oss til å klø oss i hodet opptil flere ganger. Det ble mye frustrasjon både hos hund og eier, og flertallige forsøk før vi lyktes, men så plutselig kunne jeg sende Kina inn i tunnelen på flere meters avstand med en vrien vinkel. Plutselig henta ho riktig slalåminngang når vi stod ved siden av slalåmen, og på slutten av økta hinderdiskriminerte ho som ho aldri før har gjort. DEN FØLELSEN!!! Progresjonen var helt enorm på den lille halvtimen vi trente. 

Hele denne vinteren og våren (og sikkert enda mer også) skal vi bruke på grunntrening. Målet er at Kina skal bli trygg, selvstendig og sikker på absolutt alle hinder. Når ho jeg gir kommando for slalåm skal ho ikke være i tvil om hvilken oppgave ho skal utføre og hvordan ho skal utføre den. Når ho får en svingkommando på et hopphinder, skal ho utføre den med presisjon, fart og glede. Og når ho løper over vippa skal ho selvsikkert smelle den i bakken og stå stødig som et fjell. Det er store ord for en liten hund, men jeg har sånn troa. 


Foto: Karoline Holtskog Tønnessen

Vi har en fantastisk vår i vente, og høydepunktet er uten tvil agilitykurset med Andrea Huseby første helga i april. Det kommer til å bli helt amazing! Det skal også bli godt å flytte treninga utendørs igjen, så vi kan fortsette å jobbe med løpende felt, selv om treningsfasilitetene vi har i vinter er upåklagelige. Både bommen og mønet har ligget på is i hele vinter, så det skal bli fint å komme i gang igjen med det. Når første eksamen er overstått nå, skal jeg også sette med ned og lage en ordentlig treningsplan for agilityen. Det blir nok ikke til at vi konkurrerer med det første, men for en fin treningsvår vi skal ha!

Hva får ditt smil til å gå helt rundt? 

Hva i all verden skal man velge?

Et eller annet sted snappet jeg opp fra noen at man kun kan satse på 5 ting, om man skal kunne gjennomføre det 100% og unngå at det blir halvgjort. Bare fem ting (basert på forskning). Og her skal du skvise inn "alt" du vil bruke din tid på. De fem kategoriene er familie, venner, utdanning/jobb, hobby og valgfri. De tre første er jo en selvfølge, i alle fall for meg. Så da har jeg to igjen da, hobby og valgfri, hvor jeg aller helst skal få skvist inn hund, friluftsliv, foto, og trening. Og så vil jeg jo gjerne bruke tid på å lage god mat. Nå var jeg til og med litt for lur, og nevnte "hund" som én kategori og ikke ørten, som det jo er. Agility, lydighet, oppdrett, utstilling, hundekjøring, smeller, snørekjøring, rallylydighet, kurs, gjeting, bruks, redningshundarbeid, langturer, og problematferd. I tillegg vil jeg jo gjerne bruke tid på å utvidelse av egen kunnskap, mer utdanning innen hund, og en gang i fremtiden utgi bok og starte eget firma. Det er altfor mye gøy å holde på med, og jeg vil helst ha en smakebit av alt. Det er klart man kan kombinere noe, og at noe kan inngå i noe annet, men i teorien er det klin umulig å holde på med for mange ting og samtidig gå all inn for det. 

Her snakker jeg ikke om å bli verdensmester, men ha fokus på en ting, å kjenne at vi flyter bra sammen og at vi virkelig blir gode. Å mestre, utvikle oss, lykkes og kose oss. Sånn blir det ofte ikke når man har en fot her og en fot der. Når fokuset dras fra det ene til det andre, og du egentlig går og grubler på hvordan du skal få opp intensiteten i slalåmen når du legger et spor. Eller når du trener lydighet, og undres over hvordan du skal fortsette treninga på kickbiken. Robert Sørlie sa det så fint i et foredrag han holdt "Skal du bli god, kan du aldri finne en unnskyldning til å ikke trene". Og å planlegge lydighetstreningen er jo en "unnskyldning" for å ikke kjøre hund.


Foto: Marie Balstad

Du kan godt kalle det er luksusproblem. For mange mål og for mange ambisjoner. Drømmene mine er mange, og det er vanskelig å vite hvordan man skal gripe de an. Og noen av de kan man faktisk ikke starte på akkurat nå, som hundekjøring. Jeg skal uten tvil ha samojed i hus igjen, men det blir noen år til, så den drømmen legges på vent inntil videre. Akkurat nå styrer hundene mine og rasevalget mitt litt hva vi kan holde på med, men jeg har jo to hunder som er som poteten - brukende til alt. Mali har noen begrensninger med ryggen, men nå i det siste har ryggen vært så fin, og vi har til og med prøvd oss på litt lydighet igjen. De tyngste fysiske påkjenningene og mest risikofylte aktivitetene holder vi oss unna, men bortsett fra det er mulighetene mange. Og så har vi Kina da, som elsker å jobbe, samme hva det er. 

Og å velge ut i fra hva hundene liker best? Joda, det går jo også, men igjen hjelper det ikke så veldig, for de liker alt. Kinas motivasjon og interesse bygges veldig opp etter hva jeg gjør, hvilke forventninger jeg bygger opp hos henne og den gleden vi utvikler sammen. For Kina, som er en så allsidig hund, er jeg sikker på at jeg kunne bygd opp hennes motivasjon og gjort henne interessert i akkurat den hundesporten jeg vil. Per i dag er agility en av favorittene hennes, men bak det ligger det utallige timer med kjøttkaker, lek, latter og gode opplevelser. Det er agility vi har investert mest i, noe jeg tror er én av grunnene til at ho liker det så godt. Jeg digger å trene agility med Kina, og vi er inne i en veldig fin treningsperiode med mye progresjon nå. Agility må velges. Gjeting er også en storfavoritt, men her er de ytre faktorene avgjørende, nemlig tilgang til sau og muligheter til å trene. Uansett hvor lyst vi har, er det ikke alltid like lett å få trent.



I tillegg til hundesporter, har jeg flere drømmer som involverer hundene, og for eksempel drømmer jeg om å gå Norge på tvers. Det krever mye planlegging og forberedelser, både med tanke på selve turen, planleggingen, tilegningen av kunnskap og oppbygging av form. Dermed vil dette bli den femte tingen jeg kan velge å gå 100% for. Og da har jeg ikke mer tid! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med at man ikke kan velge for mange ting, for sånn jeg holder på nå med litt av alt, kommer vi nesten ingen vei. Vi har det gøy og koser oss, men alle drømmene bare flyter rundt og man kommer liksom ikke steget nærmere. Å gå 100% for fem ting betyr at jeg velger bort alt annet, om jeg vil bli god. Og da får jeg litt problemer med valget mitt likevel. Haha, det skal ikke være lett. Kunne man ikke fått seks ting? Eller syv? Eller kanskje åtte?

Jeg har ikke noen god løsning på dette luksusproblemet mitt, men holder på å jobbe med tanken om at jeg må velge én ting nå, og så kan jeg velge noe annet senere. Frem til jeg finner ut av hva jeg vil satse på, kjører jeg på med en midlertidig løsning: jeg velger familie, venner, utdanning, agility og litt-av-alt-det-andre. Det er klin umulig å velge... med mindre jeg velger "hund", da. Haha.

Hva velger du som dine fem ting? ♥

Den gode av-knappen

En ting jeg er ufattelig glad for er det at jeg har lagt ned mye jobb i hundenes av-knapp hjemme. At de kan ha noen rolige dager uten å fly oppunder taket, mase som gærninger eller begynne å stresse. Det er virkelig gull verdt når dager med lite eller ingen aktivisering inntreffer og jeg ikke kan gi dem det de trenger. Som nå. Jeg har vært syk med influensa siden tirsdag, og hatt mer enn nok med å komme meg til kjøkkendisken og tilbake til sofaen for å hente et glass vann. Med andre ord har det ikke blitt mye frisk luft, og alle Kong'ene er glemt igjen på Vestlandet etter juleferien... Men hundene - de har virkelig vært en drøm å ha i hus! Til og med nå, når jeg har fått kava meg bort til dataen fordi jeg bare ikke orker å se mer på tv eller ligge mer på sofaen, ligger de på sida og sover begge to. Det beste av alt er at Kina takler det så bra. Da vi fikk ho i hus - for snart to år siden - våga jeg ikke en gang å drømme om dette. Ho peip, masa, stressa, klatra og styrte på når det ikke skjedde noe. Nå har ho ligget i tre dager og oppført seg eksemplarisk. Det er først nå i kveld at ho har vist tegn til rastløshet, noe som jo er fullstendig forståelig. En ting som i alle fall er sikkert, er at de er verdens beste sykekompiser. 

Nei, nå satser jeg på at hosten og verken snart gir seg, så vi kan ut og nyte snøen før den forsvinner! Håper dere er friske, og at dere får en kjempefin helg! ♥

Vinterbål

Vi kom ikke mange dagene inn i det nye året, før friluftslivet kalla og sekken ble pakka. Været her har vært litt ustabilt, så vi droppa overnattingsturen jeg hadde planlagt og tok heller en dagstur. Hundene var mildt sagt klare og hadde så vidt bakkekontakt da de løp løse innover i skogen. Gleden og energien smitter raskt når man er i så godt lag. Vi traska i vei, og fant raskt et flott sted med utsikt som vi rigga oss til på. Hundene stakk av med pølsepinnene og vi hadde hjemmestrikka sitteunderlag under baken - akkurat slik det skal være på tur. Silje stod for bålet, vi grilla pølser og kosa oss, og hundene hadde godbitsøk i snøen. Frysepinnen begynte å fryse, til tross for at ho gikk med Back on Track-dekken, og søkte varme og ly i jakka mi. Koseligere blir det jo ikke.





Året 2016

Det er noe fint og koselig med å sette seg ned og se tilbake året som har gått, når et nytt er i vente. Å mimre tilbake og bruke et par timer (eller dager) på å samle et knippe øyeblikk. 2016 har for min del vært et bra år på mange måter, og jeg sitter igjen med flere flotte opplevelser. Takket være en deltidsjobb som utviklet seg til en 80 % stilling, fikk jeg gått en haug med kurs også. Utrolig gøy! Det har skjedd mye på hundefronten. Malis liv har tatt en ny retning og ho har blant annet fått prøve seg på rally-lydighet, og med Kina har vi hatt fokus på atferd, agility og gjeting i hovedsak. 

Årets tur: Telttur på Hardangervidda med flokken
Årets konkurransesøyeblikk: agilitydebuten til Kina
Årets høydepunkt: starta på Canis klikkertrenerutdannelse
Årets nedtur: ryggen til Mali
Årets uhell: Kina ble bitt av huggorm
Årets hundesport: agility
Årets kurs: Agilitykurs med Andrea Huseby
Årets koseklump: Mali 
Årets kjøp: Canon 7D 





En ganske rolig måned. Snøen kom til Kristiansand, og gleden var stor hos både meg og hundene. Det ble flere nydelige, lange skiturer i nærområdet, og Mali og jeg tok også en helgetur til Hamar.






Februar starta med en uke i Oslo med Mali, med byliv, severdigheter, shopping, besøk, avslapping og alt som er. Utrolig gøy! Tilbake i Kristiansand var det lydighet og gjeting som stod i fokus, og jeg hadde en privattime med Kina på sau. Det våkna til live en liten gnist og interessen for sau bygde seg sakte, men sikkert opp. Kjæresten og jeg hadde en fantastisk helg på gården, og så ble det selvfølgelig flertallige turer. Vinteren er så fin!

Ryggproblemene til Mali slo også hardt inn på denne tida, og ho begynte å gå til kiropraktor hver 14.dag og fikk sitt eget treningsopplegg. (Lydighetsbildene er tatt av Marie Balstad).





I mars var vi på Drammen Hundefestival, hvor Mali og jeg hadde en dårlig LP kl 3 debut. Helga etterpå var vi eneste påmeldte til NKK Kristiansands LP-3, og fikk en ufortjent 1.plass, haha. Kina fikk trent på å være (og slappe av) på hotell og i konkurransesettinger, og vi begynte virkelig å leke med tanken om å konkurrere i agility. Det var også påske, som for vår del var tredelt: på gården, på hytta og på Voss. Vi stod på ski, gikk lange turer og nøt den norske vakre naturen. 







Kurs er stikkordet denne måneden! Jeg gikk introkurs i smeller, lydighetskurs med Jan Erik Einarsen, begynte på bronsemerkekurs i lydighet og var observatør på konkurranselydighetskurs med Camilla Dichler. Jeg var også på foredrag med Eva Marie Wergård, med tittel "Best når det gjelder". Kina og jeg debuterte i agility i slutten av måneden, med 1 vegring og 2,97 sekunder i tidsfeil. De to neste løpa ble det 1 disk, og i siste 1 vegring. Vi gikk også feilfri tunnel-cup. Super-Kina! Vi trente mye agility i april, bl.a. med fokus på å få en nydelig slalåm, og Mali ble en racer på smeller. Det var også flere sheltietreff i regi av NSSK, og jeg var instruktør på lydighetskurs i Kristiansand Hundeklubb. (Agilitybilde under av Marie Balstad).








Det ble mye trening i mai også, og vi deltok på gjeterkurs hos Linn Kristin Flaten. Eksamensperiode, travle tider på jobb og konfirmasjon tok sin tid, men vi fikk også gått turer, og Kina fikk seg kløv. I forbindelse med deltakelse på handlingkurs med Hugo Quevedo, bodde vi også en helg på en campingplass med Hanne og hundene. Veldig lærerik og hyggelig helg. 








I juni var det nytt agilitykurs med Jan Erik Einarsen, og flotte turer med border collier. Kina debuterte i LP kl 1, ho jobba kjempebra og endte opp med 158 poeng og sølvmerket. Jeg deltok også på sommercampen til Lotte Nordli, med begge to. Og så ble det sommerferie da - eller rettere sagt: sommerjobb på Voss. 






I juli ble det mye sommerjobb, men vi fikk skvist inn flere fjellturer, kajakktur og var også en helg på Hovden med kjærestens familie. Kina ble bitt av huggorm, og fikk definitivt sin dose veterinærbesøk. Kjedelig... men det gikk bra! Kina fylte også 2 år. 






Da vi var ferdige med sesongens jobb, tok vi oss en velfortjent to dagers fjelltur på Hardangervidda. Det ble en vakker tur, med utfordringer i form av snø og ruskevær. Definitivt årets tur! Kina og jeg gikk også agilitykurs med Andrea Huseby, og jeg meldte meg på Canis klikkertrenerkurs med Karoline og Lotta. Kina tok bronsemerket i agility, og jeg var instruktør på lydighetskurs. 








September var en rolig måned på hundefronten. Høydepunktet var Malis rally-debut, som gikk over all forventning med bronsemerket, 194 poeng, 1.premie, 1.plass og direkte opprykk. Ellers ble det flere turer i skog og mark, og innekos. 



Denne måneden ble fylt med mye moro! Vi var en tur til Voss og på hytta, og jeg meldte på et nytt Canis klikkertrenerkurs som hadde første samlingshelg i slutten av måneden. Det ble også mer gjeting, og Kina utvikla seg bra. Vi lånte sjarmøren Mikke noen dager, og hadde sheltietreff med tur og smeller. Vi tok også turen til Mandal og var med på søkstrening etter mobiltelefon. Og sist, men ikke minst: Mali fylte 5 år - hipp hipp!




I november var det gjeterhundkurs med Heidi Billkvam, og Kina ble tent! Ho jobba så bra, interessen var helt super og jeg smilte fra øre til øre. Det ble også en tur til gården igjen, og flotte turer i snøen. Det var Dogs4all, hvor jeg var med Silje, Mali og Kina. I slutten av måneden dro Mali hjem til Voss på tidlig juleferie.





Årets siste måned og en flott måned på mange måter! Det var ny kurshelg på Canis klikkertrenerutdannelse, og Kina og jeg tok noen ekstra dager i Oslo når vi først var der og hadde ferie. Vi tilbrakte noen dager på gården og i Arendal, før vi dro til Voss og feira jul med familien min. Her hadde vi en kjempefin julefeiring, og julesnøen kom som bestilt. Det ble turer, hyttetur og båltur - en super ferie!






 

Takk for et flott år! Måtte 2017 bli minst like bra!

Rallydebut på dobbelstevne

I helga debuterte Mali og jeg i rallylydighet i Vennesla, og for en debut det ble. Vi tok med oss to pallplasseringer hjem igjen; en 1.plass og en 3.plass. Jeg har uten tvil verdens herligste og beste hund! 

Lørdagen starta vi sist av 17 ekvipasjer, og vi stakk av med seieren! Haha, det hadde jeg ALDRI i verden trodd! Før vi skulle inn i ringen steig nemlig pulsen og stressnivået mitt til himmels, og jeg kan knapt huske hva vi gjorde i ringen. Jeg drev og varma opp Mali og trodde vi hadde god tid, og så plutselig hører jeg de roper oss inn i ringen. Da var det bare å løpe bort og sette i gang. Mali ble naturligvis påvirka av meg, dempa meg, og var generelt høy og fjern. Det neste siste skiltet i banen var spiralen, og halvveis inni den husker jeg at jeg tenkte "kom igjen nå, nå er vi straks ferdig". Haha. Selv om jeg følte løpet vårt bare var kaos og jeg ville bare ut igjen fra ringen, gikk det jo supert. Vi kom oss gjennom banen med en stopp, en repetisjon og en dobbeltkommando, og med tanke på min følelse i ringen, er det helt utrolig at det holdt til en 1.plass. Mali gjorde jobben sin, for å si det sånn.

Vi fikk altså bronsemerket, 194 poeng, 1.premie, 1.plass og direkte opprykk på debuten vår. Det æ'kke gærnt, det! Og så fikk vi jo også en pipeku og et tyggebein. Gratulerer til Elin og Nova, som tok 2.plassen med lik poengsum som oss. Veldig gøy med shelties på topp!


Søndagen starta vi som nr 5 av 13 ekvipasjer, og jeg passa godt på når det var vår tur. Heldigvis følte jeg at jeg hadde mer kontroll i ringen denne gangen. Mali var lav i forhold til hvordan ho normalt er i konkurransesituasjoner, hadde en nydelig plassering i foten og var veldig konsentrert og fin. Jeg hadde en mye bedre følelse fra dette løpet, og selv om det "bare" holdt til en 3.plass, er jeg strålende fornøyd med våre to repetisjoner og en "ikke tilstrekkelig". Det resulterte i 189 poeng og 1.premiering.

Etter løpet slokna Mali på fanget mitt, og virka sliten i både kropp og hode etter dobbelstevnet. Jeg ble sittende og se på både kl 2, 3 og elite, og følte etterhvert brikkene og forståelsen for rally begynte å falle på plass. Det hjalp også veldig å få servert gode tips og kommentarer fra Tessan og resten av gjengen fra AOH. Etter å ha trent lydighet i flere år, merker jeg jo at det er veldig uvant å være så "fri" og at så mye er tillatt. Jeg følte jo jeg brøt en haug regler når jeg skrøt og "godtok" skeive sitter. Mali ble jo mildt sagt forvirra ho også, når vi snurra sammen, når jeg sa så mye underveis og når vi gikk direkte avgårde fra dekk'er, men det er vel bare en tilvenningssak.



I ringen på søndagen... god nok sitt, sa du!? :P Takk til Vidar Hoel for bildet over og filmen under.

Generelt sett synes jeg denne helga har vært veldig artig. Vi har jo ikke trent rallylydighet så veldig lenge, og denne helga var på en måte en "test" for å se hva ryggen til Mali tåler og om rally er noe vi kan holde på med. Jeg har allerede skrevet en detaljert dagbok fra de to dagene, som jeg aktivt skal fortsette å bruke for å kartlegge hvor lista ligger. Jeg merka på søndagen at ho var sliten, men merka ingenting på gangen hennes, verken søndagen eller i går. Etter stevnet på søndag dro vi også rett til Maria, for å få massasje. Tydelig at det har hjulpet, og det er jo klart stjerna mi skal få luksusbehandling i bøtter og spann etter ei så hard helg!



Nå gleder vi oss til å fortsette treninga og sannsynligvis starte i klasse 2 til vinteren, så lenge vi får dispensasjon fra NKK. Det er helt klart en avgjørende faktor for at vi fortsetter oppover i klassene. Jeg har ikke helt bestemt meg for om vi skal gå for mellomtittel eller ikke, men tror vi dropper det i denne omgang i alle fall.

Krysser fingrene for at rally blir noe vi kan holde på med! 
Flere som har snust på rally?

Seks sommeruker på Voss

I slutten av juni pakka vi sammen sakene våre og satte nesa nordvestover, nærmere bestemt hjem til mor og far. Både Åsmund og jeg hadde seks uker sommerjobb foran oss, men til tross for mye jobbing og mye overtid, har vi hatt en veldig fin sommer. I alle fall første del av den... før jeg satt der med to hunder med store begrensninger i hverdagen.

Turer på Voss
Med naturen og fjellet rett utenfor døra, ble det naturligvis mye turer i sommer. Det er noe nydelig med å bare kunne gå ut døra og traske i vei oppover til spektakulær natur og utsikt. Fjell, stillhet og glede. Vi har vært på blåbærtur, multetur, fisketur, fjellturer, skogsturer, og turer i sentrum. Spesielt utmerker turen til Langeset seg, med Mali, Kina og Natasha, og de mange turene til Svartadiket. Vi hadde også svigers på besøk ei helg - utrolig hyggelig! Bilturen med lillesøs til Sotra må også nevnes, hvor jeg fikk tak i dobbelt variocage til under halv pris. Kupp!



Langeset over, Svartadiket under

Gjeting 
Gleden var stor da jeg ble invitert med på gjeterhundtrening, og vi møtte synet av hund som var helt rå å se på. Kina er ikke heltent enda, så jeg var veldig spent på hvordan ho ville være på sauen og forventingene mine har definitivt ikke veldig høye. Det skulle vise seg å bli den beste økta vi noen gang har hatt - Kina jobba knallbra og kommentaren jeg fikk etterpå var "Ho er jo tent ho!". Det var gøy, det!

Senere på sommeren var vi også med på en fellestrening, hvor vi var minst 15 hunder. Sauen gjorde litt som den selv ville og ting fungerte ikke, så det ble ikke noen god økt for vår del. Men vi gir oss med gjetinga enda, og satser på flere gode økter utover høsten.

Helg på Hovden - en kjempekoselig hyttetur, en nydelig topptur og et forferdelig mareritt
Kina, Åsmund, familien hans og jeg tilbragte en hel helg i hytte på Hovden midt i juli. Lørdagen gikk vi en kjempefin tur opp til Korpenuten, som ligger 1345 moh. Et godt stykke oppi lia, grilla vi marshmallows og spiste niste, før vi gikk resten av høydemeterne opp til toppen. Og der var det fint. Kjempefint! Da vi kom ned igjen til hytta, var vi slitne hele gjengen, og Kina sa seg mer enn fornøyd med å sove i køyesenga med meg den natta. Vi sov som steiner, begge to. Søndagen var det ny tur, og denne gangen var alle sammen med, hele 10 mennesker og to hunder. Turen gikk oppover en grusvei, vi tok en liten matpause og så bestemte jeg meg for å gå ned igjen med Kina, som begynte å hovne opp ved siden av øyet. 

Tida gikk, uten at hevelsen så ut til å øke noe mer. Jeg visste av erfaring at Kina sannsynligvis er allergisk mot insektsbitt, og at det kunne være grunnen til reaksjonen hennes. Likevel klarte jeg ikke utelukke huggorm. På vei ned igjen fra fjellet på lørdagen, hadde ho nemlig hoppa til, uten at vi så noe tegn til huggorm eller undersøkte noe nærmere. I og med at reaksjonen gikk så sakte, hele 12 timer fra ho muligens ble bitt eller stukket, til ho begynte å hovne opp, ble jeg heller ikke klok av å søke og prate med fagfolk. Sakte, men sikkert ble hevelsen/kulen under øyet større, og etterhvert begynte ho også å hovne opp mellom øynene. Men Kina var livlig, energisk og minst like glad som ho alltid pleier å være. Jeg ringte vakttelefonen hos dyrlegen, som sa at vi så det an til dagen etterpå. 



Mandag hadde jeg ho med på jobb, og gikk og så til ho ved hver eneste mulighet. Da energinivået hennes så vidt begynte å dale og øyet hadde gått helt igjen pga hevelsen, hasta vi avgårde til veterinæren. Der ble ho raskt undersøkt og fikk en kortisonkur ho skulle gå på i 4-5 dager, samt beskjed om å ta kontakt igjen om det ble verre. Man kan vel ikke akkurat si jeg ble beroliga av det veterinærbesøket, heller enda mer redd, bekymra, skeptisk og irritert for at vi ikke ble tatt mer på alvor. Jeg målte temperatur jevnlig, hvor ho hadde ca en halv grad for høy temperatur, og Kina gikk noen dager på kortisonkuren. Først så ho litt bedre ut, men så snudde det brått og ho ble kjempedårlig. Hevelsen eksploderte, spredte seg enda mer og ble kjemperød, det høyre øyet begynte å renne, ho klødde seg til blods, og torsdagsmorgen kunne ho så vidt se på det venstre øyet og var kjempeslapp. Nede igjen, hos den ene veterinæren vi har, målte de 40 i feber og dopa ho ned med en gang for å stikke hull på "stikket/bittet". Veterinæren sa det var blitt infeksjon i stikket/bittet, og at det trolig var huggorm (evt. jordveps) som hadde forårsaket det. De stakk hull og tømte ut en hel haug med nasty veske, før ho fikk dobbel dose antibiotika og kortison.

Vi fikk med oss hjem en fem dagers antibiotikakur, mer kortison, gel til våteksem, øyedråper, og en stor nok skjerm. Kina sov i tre timer, før halen begynte å logre. Det skal ikke stå på gleden i den hunden der i alle fall, ho er så happy, selv neddopa og uten sjanse til å ha krefter til å reise seg. Noen få sekunder seinere, sovna ho igjen, og sov omtrent en time, før ho første på ny. 



Jeg har aldri vært så redd for å miste Kina før, og man tenker jo gjerne det verste når man står oppi det. Når man i tillegg sitter med den følelsen av å ikke bli tatt seriøst hos veterinæren, ikke føle at ho kan faget sitt og ikke kan svare meg på enkle spørsmål, føler man seg ikke akkurat i gode hender. Det er godt mulig ho har gjort alt "etter boka si", men det er når vi må gå til en annen veterinær enn vår faste, fantastiske veterinær på Sørlandet, at man merker hvor "dårlige" andre kan være. Men det gikk bra. Og godt er det! 

De påfølgende ukene ble det naturlig nok svært lite aktivitet på Kina, noe som var forferdelig for oss begge to. Jeg fikk heldigvis låne både Natasha og Sika, og Kina fikk mye kos og kong'er. Ho har gått og stanga skjermen sin inn i omtrent hver eneste døråpning og hjørne i hele huset, stakkars, totalt uforstående til at ho ikke kan være med på tur... så det var den sommeren, gitt. Kjedelig!

Kajakk i Ulvik
Selv om Kina ikke kunne være med på så mye de kommende ukene, kunne vi ikke bare sitte inne og sture når vi hadde fri. Derfor tok vi turen til Ulvik en dag for å leie kajakk, og Mali nølte ikke med å trø inn i rollen som kaptein på min kajakk. Ho stod på "dekk" på hadde full kontroll på hele fjorden og alle bølgene. Vi hadde en helt nydelig dag på sjøen, og avslutta den med nyplukka bringebær med vaniljesaus. Mmmm!

For en sommer det har vært - på godt og vondt!
Hvordan har deres sommer vært?


Det nye livet til Mali



For ca et halvt år siden oppdaga vi at ikke alt var som det skulle med Mali. Ho begynte å gå og bevege seg veldig mistenkelig, hang fort bak meg på tur og ble veldig fort sliten. Ikke likt Mali i det hele tatt, og jeg kjente bekymringene steg og lysene begynte å blinke rødt. Det gikk ikke lange tiden før ho fikk en diagnose, og det en ganske alvorlig en som skulle vise seg å snu opp ned på hele hverdagen og livet vårt. Ho er jo ikke en gang fylt 5 år, det var ikke sånn det skulle bli...

Diagnosen som Mali fikk er medfødt, og heter Transitional vertebrae. Det er en genetisk ryggmisdannelse, som omhandler en overgangsvirvel. Transitional vertebrae er misdannelser med virvler i ryggraden, og ligger i koblingspunktene mellom de forskjellige segmentene. Overgangsvirvelen kan være en sammenvokst virvel eller en ekstra virvel, enten i hals-brystvirvelsøylen, bryst-lendevirvelsøylen eller lendevirvler-korsben. Hos hunder er det mest vanlig at overgangsvirvelen vil være i lumboscral-regionen, altså ved lendevirvel-korsben. Dette skaper en skeivhet i rygg-bekken, og kan gi plager og smerter.

Med Mali har vi sett tydelige tegn til ryggmisdannelsen. Siden april har ho derfor gått til behandling hos kiropraktor hver 14 dag, og vi har fått diverse aktiviteter og øvelser vi måtte gjøre hjemme. Vi fikk et stramt treningsopplegg med kjerneøvelser, balanseputer og mansjetter, i tillegg til at ho skulle masseres daglig på bestemte måter. Ho fikk ikke lov å løpe. I det hele tatt. Mali er en hund som veldig naturlig løper og som elsker fart, så å holde ho i ro ble mildt sagt en utfordring. Eller rettere sagt: en umulig oppgave! Hos kiropraktoren fant vi også ut at ho hadde flere lokale vondter i ryggen, som vi etterhvert klarte å holde litt i sjakk. Men ryggen ble aldri stabil. En uke kunne den nesten være på topp og det var så og si ingen reaksjon når kiropraktoren trykte og klemte, og et par uker senere var både ryggsmertene og de lokale vondtene tilbake, med store reaksjoner. En uke kunne ho trave fint, og neste uke gjorde ho ikke annet enn å vagge "overdrevent" i passgang. Og det må vi nok bare leve med, for sånn kommer det nok alltid til å være. Mali har en genetisk, medfødt sykdom som ho aldri vil bli kvitt. Ho vil aldri bli frisk. 


Foto: Marie Balstad

Hverdagen vår nå er veldig uforutsigbar og ustabil. Ho har både gode og dårlige dager. På de gode dagene kan vi kose oss på forholdsvis lange turer i ulendt tereng, og på de verste dagene orker ho bare gå 30 minutter, før jeg må putte ho i sekken og bære ho hjem igjen. Vi har fått totalforbud mot å drive med agility og andre hardt belastende aktiviteter, og har måttet legge lydigheten på hylla. Sannsynligvis blir det aldri mer noe lydighet. Også turer er jo plutselig blitt en ting som må planlegges og tilpasses. Mali er en hund som ikke sier tydelig fra når ho har vondt og kjenner ikke helt sine egne begrensinger, så jeg har etterhvert fått et trent øye på når det er på tide å sette ho i sekken. Ett par ganger i det siste nå, har ho også kommet bort til meg og "sagt fra" når ho ikke orker mer. Og det er jeg jo evig glad for!

Heldigvis er både jeg og kiropraktoren vår enige om at livskvalitet kommer først, og heldigvis er det bra for ho å være i bevegelse og få trent (til en viss grad). Inaktivitet er det verste ho kan bli utsatt for, men samtidig kan ikke aktiviteten være av hvilken som helst type. Det vi har holdt på med tidligere er dessverre ikke aktuelt lenger, så vi har måttet tenke litt nytt. Mali elsker å trene, og den treningsgleden er vi nødt å beholde. Nå har jeg derfor bestemt meg for å prøve mulighetene våre, og prøve å finne en balansegang på hva ho tåler. Vi trener en del smeller og nesearbeid, og det er vel og bra for den mentale biten, men ikke nok for det fysiske. Turer blir det jo alltid, men det blir fort litt monotone bevegelser. Derfor prøver vi oss på litt rallylydighet utover høsten, i håp om at det kan være med på å oppretteholde en god muskulatur og gi ho en annen type trening. Det er i alle fall mindre belastende enn lydigheten, og så får vi bare se om det blir for mye eller ikke. I tillegg blir det jo en del kjernemuskulaturtrening og spesialøvelser på stuegulvet.

Vi begynner også å finne ut hvor grensene til Mali går, og hvordan ho har det greiest mulig. F.eks. er asfalt er helt pyton, mens å gå turer uten bånd hvor ho selv justerer farten, fungerer ganske bra. Som oftest i alle fall. I sommer var planen å svømme mye med ho, men med en iskald sommer ble det ikke mye bading. Utover høsten nå skal vi prøve å få trent i vanntredemølle, og forhåpentligvis finne ut om det har en positiv innvirkning på ho også. Ho skal enda leve i mange, mange gode år!

Det skjærer fremdeles langt inni hjertet når Kina skal ut for å trene,
og Mali står igjen med de tristeste øynene i verden og så gjerne vil være med.

Verdens beste Puppy og godjente 

Agilitykurs med Andrea Huseby



For ei helg For. Ei. Helg. 

Andrea Huseby har vært i Kristiansand for å holde agilitykurs for klubben vår, og det har bare vært helt fantastisk! Da kurset var over i dag skulle jeg prøve å sette ord på hva jeg satt igjen med, og det eneste jeg klarte å få frem var "jeg bare skjønner ikke hva vi har drevet med før, hvorfor i alle dager vi ikke har lært noe av det her før". For det er så obvious! Så basic og genialt! 

Hovedtema for kurset var grunntrening. For det var faktisk ingen av deltakerne (så vidt jeg vet), som hadde en god nok grunntrening på hundene sine. Andrea pøste på med tips og triks hele veien, og det var en utrolig bra veksling mellom å notere og praktisk trening. Jeg sitter nå igjen med en notatbok som er stappa full av råd, tegninger, forklaringer, lister og alt som er, og jeg har fått en knallflott verktøykasse og en mye mer dyp forståelse for agility og hva som må til for å lykkes. Ord som gikk igjen på kurset var magefølelse, tålmodighet, grunntrening, å stole på hunden, og at vi må starte å gjøre endringer i treningen vår NÅ. Der tror jeg vi har mye av nøkkelen til suksess.

Kurset var kjempebra lagt opp, og vi var delt i små grupper med hver vår treningstid. Min gruppe bestod av fire ekvipasjer, og hadde treningstid fra kl. 11.30-14.30 både lørdag og søndag. Da jeg fikk mail om oppmøtetid tenkte jeg først at det var veldig lite tid. Men fytti rakkern hvor mye som har blitt skvist inn i de timene der! Det er ikke en ting jeg savner. Nå etter kurset er over, føler jeg endelig at jeg vet hva vi skal gjøre og hvordan vi skal jobbe. Jeg går bare å smiler fra øre til øre, og kan nesten ikke vente til mandagstreninga i morgen!


Kamera ble helt glemt i helga, så slenger inn noen bilder fra tidligere i år 
 

DAG 1 - LØRDAG

I forkant av kurset hadde Andrea bedt oss skrive ned måla våre for 16/17, så vi starta kurset med å fortelle det til de andre på gruppa. Mitt hovedmål "Vi skal konkurrere i klasse 2", ble møtt av et umiddelbart "BRA!!! Kjempebra!". Utover i kurset funderte jeg litt på om det var et altfor høyt og urealistisk mål, for vi har jo ikke et eneste napp enda, men nå er søren meg selvtilliten og troa tilbake. Klart vi skal klare det! 

Lørdagen starta vi innlæring av slalåm med bøyler, og fikk også en grundig gjennomgang og tips til bruk av aléslalåm og videre trening. Kina hoppa først rett ut av bøylene, men etterpå brydde ho seg ikke det grann og gikk nydelig gjennom slalåmen opptil flere ganger. Videre lærte vi om startprosedyre, flyt, bruk av armer og bein, og svingkommandoer. Vi fikk også prøve oss på å gå to små baner, hvor første bestod av fem hopphinder uten pinner, og andre av en tunnel, vippe, tunnel og fire hopphinder uten pinner. På slutten av dagen, tok vi tida på tunnelen, for å se hvor mye tid vi kan spare. Kina hadde tidene 1:50 og 1:53, så det var ikke den store forskjellen, men likevel tre hundredeler å spare. Og det vil vi jo! 

Som lekse til søndag fikk vi å ha en startprosedyre klar, finne ord til svingkommandoer og bytte ut de orda vi allerede har, med nye. På kvelden ble det også en utrolig hyggelig kveld på Peppes, med hele 12 stykker fra kurset. Kjempekoselig!
 

DAG 2 - SØNDAG

Vi starta dagen med å trene på svingkommandoer. Jeg fant etterhvert ut hva jeg kunne bruke på Kina, og hva som ikke fungerte, så vi fikk noen gode repetisjoner på både høyresvinger, venstresvinger og rundt. Dette skal vi definitivt ha fokus på fremover også. Vi sa oss fornøyde med svinginga, og fortsatte der vi slapp slalåmen i går. Jeg "ødela" et par ganger og fikk Kina ut av rytmen sin, men så klinte vi til med en nydelig repetisjon og sa oss mer enn fornøyde med det! Snart er ho visst klar for neste steg i grunntreninga - knallmoro! 

Vi flytta oss videre til felta, nærmere bestemt bommen, hvor løpende felt var fokus. Endelig fikk jeg lært om løpende felt, som jeg har hatt så lyst å trene så lenge! Vi brukte bøyle/bue og det gikk ikke lange tida før Kina serverte oss noen nydelige repetisjoner der også. Makan altså, hva ho kan! Deretter forflytta vi oss videre til vippa, hvor vi jobba helt fra scratch pga altfor dårlig grunntrening og manglende trygghet. Med to medhjelpere som holdt vippa, jobba vi med å få Kina helt fram på kanten, og vi begynte også å vippe ho ned. Om noen uker, tipper jeg ho smeller den i bakken som ho aldri har gjort noe annet. Tryggheten er allerede på god vei oppover!

På slutten av dagen hadde vi en samtale, hvor vi fikk enda flere tips og blant annet gikk gjennom litt om tunneler. Hver deltaker fikk også personlige råd fra Andrea, om hva akkurat vi må jobbe videre med. Det er nesten som de må henges på kjøleskapet.


Foto: Marie Balstad. Fra vår debuthelg i april.

Nå føler jeg at jeg har en plan, jeg har kunnskap og jeg har motivasjon til å gå skikkelig grundig til verks med grunntreningen. 
Kina er virkelig en drøm å jobbe med, og tro meg - i løpet av 16/17 er målet om klasse 2 nådd!
Det kommer til å bli så bra!

Sheltietreff x2

I april har vi hatt to flotte turer i NSSK Sørlandet, og jeg må bare innrømme det, det er utrolig trivelig å traske i vei med en så flott gjeng og med så mange herlige hunder.

Den 10.april ble det sheltietur i Kristiansand. Mali og jeg møtte Gunhild og Kenzie før treffet, for å gå inn til møtestedet sammen og så sheltiene kunne få ut litt energi før resten av gjengen kom. De fant tonen med en gang, og kunne sikkert ha herja rundt i timesvis om vi ikke hadde stoppa de. Vi ble 19 personer, 16 shelties, en chihuahua og en kleinspitz som møtte opp på treffet, og vi fikk en flott tur innover i skogen med en god matpause underveis. 







Lørdag 23.april hadde vi en ny tur, og denne gangen gikk vi på Hove i Arendal. Det er utrolig fint å gå der, til tross for litt vel friske vindkast til tider. Noen måtte trekke seg i siste liten, så vi ble bare fire shelties og tre personer på tur, men vi kosa oss likevel. Minstemann var bare seks måneder gammel - en skjønn liten tass!



Agilitykurs med Jan Erik Einarsen

Forrige helg holdt Jan Erik Einarsen videregående agilitykurs for Kristiansand Hundeklubb. Jeg har gått og gleda meg til dette kurset her i over en måned, og det stod definitivt til forventningene! Kurset var knallbra, og jeg har lært SÅ mye! Det var faktisk så kjekt, inspirerende og lærerikt at jeg allerede har booka Jan Erik til nytt kurs i juni! 

Vi var ti kursdeltakere som ble delt i to grupper og fikk hver vår treningstid. Min gruppe hadde lørdag fra kl. 14.00-17.00, og søndag fra kl. 10.00-14.00. I tillegg var jeg observatør på den andre gruppa på lørdagen, og vi hadde en intern konkurranse blant alle kursdeltakerne på søndagen. Kjempegøy! Kurset ble tilpassa hver ekvipasje og hver ekvipasjes utfordringer. Det var en god mix av teori og praksis, vi fikk gode kombinasjoner å bryne oss på, og veldig gode tips og tilbakemeldinger underveis. Vi lærte om motivasjon, føring, hoppteknikk, belønning, fôring, bygging av agilitymuskler, plassering av hund, hvordan bygge selvstendighet m.m. Rett og slett kjempemasse nyttig!

Sist gang Jan Erik holdt agilitykurs var Kina for fersk og kunne ikke hindera, så jeg var så heldig å få låne Zelda til Jan Erik. Det var utrolig gøy å låne en hund som kan så mye og det ga virkelig mersmak og motivasjon til å trene opp egen hund. Denne gangen var Kina klar til å være med, og jeg må bare si det - den hunden der er helt rå! Jeg digger å jobbe med ho og ho er bare helt fantastisk. Vi har helt klart våre utfordringer og problemer på agilitybanen, men makan til gøy vi har det og hvor mye jeg lærer av ho. Progresjonen hennes er helt enorm og ho er så motivert for agility at det er en fryd! Ho er virkelig blitt en drømmehund i treningssituasjoner!


Kina og jeg jobba mest med føring og ulike bytter. Vi er jo begge ganske ferske og trenger trening på å samarbeide og lære hverandre å kjenne på agilitybanen. Og jeg trenger helt klart trening i å handle. Det gjør det jo ikke akkurat enklere når jeg har en så rask hund heller, men det er sinnsykt gøy, og når vi klarer det, blir jeg så glad og stolt over Lille! Jo mer jeg jobber med ho, jo mer merker jeg også gjeteren i ho. Ho gjeter og biter meg, men nå tror jeg vi har fått tatt rotta på det. Det blir veldig bra å få prøvd ho på sau, og forhåpentligvis kan vi få brukt instinktet hennes til noe fornuftig. 

En liten filmsnutt fra lørdag: HER.

Min motivasjon er det ingenting å si noe på! Den bobler! Og det til de grader! Lørdagen etter kurset, ble vi henta av Ingeborg og Molly, og vi tok likså godt og trente litt sammen med de også, før vi dro hjem. Der har vi absolutt fordelen med å ha en hund som ikke går lei, og før vi visste ordet av det hadde det gått to timer! Søndagen hadde jeg med både Mali og Kina på kurset. Jeg valgte fremdeles å gå kurset med Kina, så Mali lå for det meste og sutra og peip i buret sitt, men jeg tok ho ut noen ganger og brukte også pausen på å løpe litt med ho. Herlighet så gøy ho synes agility er! Jeg har et veldig ambivalent forhold til å drive med agility med Mali, da det koker helt over og ho blir veldig påvirka av det. Men ho ELSKER det! Virkelig. Jeg fikk noen tips om henne også fra Jan Erik, og det er kanskje bare mengdetrening og kontroll som mangler før det kan bli veldig bra! Mali er jo en rakett!





Den interne konkurransen gikk faktisk ganske bra og vi kom oss gjennom med to feil og en vegring. Ingen disk altså, så jeg er veldig fornøyd. Det føltes veldig ekte ut å konkurrere mot de andre kursdeltakerne, og jeg kjente litt på det at "Nå, nå skal vi prestere. Nå teller det!" der de andre deltakerne stod på sidelinja, Jan Erik inntok rollen som dommer og stoppeklokka ble satt i gang. Jeg er veldig glad for at vi fikk prøvd oss på det, før vi skal ut i den store verden og konkurrere på ordentlig. Om knappe to uker! Wææh!

Det har vært en fantastisk kurshelg, og jeg gleder meg allerede til juni!
Men først ut er en herlig vår med agilitytreninger og vår første agility-konkurranse!

Åtte dager i Oslo



Da er vi tilbake på Sørlandet etter en lang, kjempefin 10 dagers tur. De åtte siste dagene på tur, var vi i hovedstaden, og har fått en smakebit på hvordan det er å bo der med hund. 

Vi storkosa oss i Oslo! Fra søndag til tirsdag bodde vi hos Hanne, Mymlen og Joey. Makan til hyggelig! De tre sheltiene har kosa seg i hverandres selskap, og Mali har også vært "alene" hjemme. Hanne var på skolen på formiddagene, men vi har fått tida til å gå likevel. Jeg har vært og besøkt NMBU veterinærhøyskolen og Sonans, sittet på kafé, vi har vært på dyrebutikker og på Operataket med Mali. Vi har gått småturer i nærområdet og sluppet hundene løse i Torshovdalen. Man kan da ikke dra til hovedstaden uten å være litt turist! 

Tirsdags ettermiddag takka vi for oss, og dro videre til en venninne av meg hvor vi skulle overnatte resten av uka. Ho bor på Majorstuen, med Frognerparken "rett utenfor" døra. Mali skulle være litt alene noen dager, så jeg dro til en dyrebutikk og kjøpte en aktivitetsball til henne. Den falt sånn i smak, og ho har omtrent ikke gjort annet enn å leike med denne, uansett godbiter eller ei. Å være alene gikk også SÅ fint! Det er jenta si det!

Jeg har vært i Holmenkollen på hopprenn, besøke venner, shoppa og gått tur i Vigelandsparken. Vi har hatt utrolig hyggelige venninnekvelder med spilling, film og god mat. Mali har fått masse god bytrening, besøkt Canis-banen, vært helt super på passeringer og sikkert spist en kg godbiter. Kort oppsummert - et fantastisk opphold i Oslo! 









 

Helg på Hamar

Fredag starta en ti dagers lang tur, for Mali og meg, som skal bli smekka full av turer, trening og byliv. Vi skal bo litt her og litt der, og først ut var en helg på Hamar hos Ingeborg og Molly.

Vi kom vi til Hamar rundt kl 15.00, etter et kort stopp i Oslo for å plukke opp et nytt kamerahus til Canon-objektivet mitt. Togturen gikk fint, og sheltiene la ikke skjul på sin glede da de fikk øye på hverandre på stasjonen på Hamar. Etter en tur innom butikken, tok vi bussen hjem til internatet hvor Ingeborg bor. Ut over dagen gikk vi en tur i nabolaget, og spiste pizza til middag. Vi var også så heldige å traff på noen hunder på tur, så Mali fikk trent på passeringer. Det kommer seg nå!

Lørdag ble en innholdsrik dag med mye aktivisering av hundene. Vi gikk til sammen nesten to mil, kicksparka på jordet, hadde godbitsøk og hundene lekte og kosa seg. Jeg har lenge hatt lyst å prøve kickspark og det var veldig kjekt, men funka ikke helt optimalt med en hund som trakk ut til sida, og en som synes det var litt for gøy. Det var også vanskelig og ujevn snø å kjøre i, med bare flekker her og der, men det var moro å ha prøvd i alle fall.

Turene ble en lang fototur på jordene i dagslys, og en kveldstur til butikken, under en stjerneklar himmel. På kvelden lå hundene flatt ut på sofaen, helt utslitt begge to. Det var for så vidt vi også, helt kjørt i beina, så det passa fint med en rolig filmkveld med taco og godteri. 


Mali's nyeste triks - slalåm mellom beina 















Søndag dro vi av gårde med toget til Oslo kl 10.00, hvor vi skal være en hel uke. Det blir SÅ bra!

Organisert passeringstrening x3

Å passere andre hunder eller folk er en av utfordringene til Kina i hverdagen. Noen prøver vi å skremme til skogs, noen kan vi smyge oss bort til og noen bare VET vi at vi elsker på femti meters avstand. Begynner den andre hunden å bjeffe, begynner garantert Kina også. Det er med andre ord en utfordring som har forbedringspotensiale, og denne usikkerheten hennes skal bort en gang for alle.

Vi har begynt å trene kindereggmetoden - og det fungerer så bra! I tillegg bruker vi Turid Rugaas sin metode, den er også utrolig fin! Kina er jo lynkjapp, men det er ikke så lett å unngå noen uheldige situasjoner i hverdagen, da et flertall hunder i området her, ikke kan passere fint de heller. Så da Marit tok ansvar i KHK for å arrangere passeringstrening, var vi raskt ute med å melde oss på. Det var det utrolig mange andre som også gjorde, så vi ble en haug hunder og eiere på en stor parkeringsplass i Sørlandsparken. 

Selve treninga gikk veldig bra. Nesten litt for bra. Vi hadde trent fri ved fot dagen før, og det var tydelig at dette hang igjen hos Kina og ho var litt i treningsmodus gjennom hele treninga. Situasjonene ble ikke helt reelle, men vi fikk i alle fall en god start. Vi begynte med parallellgåing med god avstand til Monki (border collie), for så i minke avstanden. De brydde seg ikke om hverandre i det hele tatt, og det gikk så fint. Etter to repetisjoner, bytta vi treningspartner, og endte da opp med en sheltie. Kina så lekepotensiale med en gang, men interessen dabba raskt av. Vi gikk parallelt en gang, og så prøvde vi å passere hverandre tre ganger. Null problem! Vi gikk over til å trene på en vei med fortau. Vi var to grupper som starta i hver sin ende, og gikk en lang strekning fram og tilbake. Det gikk også utrolig bra.


Tirsdagens og onsdagens passeringsrunde

Tirsdag var det ny trening, men da ble treninga organisert sånn at vi gikk en runde på et fortau i et tettbebygd strøk. Hundene ble sendt ut fra start med mellomrom, så vi møtte hunder jevnt og trutt ute i runden. Vi gikk to runder, og møtte 16 hunder totalt. Kina var en drøm å ha med å gjøre, og vi kom oss utmerket forbi alle hundene. Det er mange flinke hunder som er med på treninga, så passeringene er ikke av de vanskeligste, men er da absolutt lagt opp for å lykkes.

Onsdag ble det Mali sin tur til å være med på parallellgåing. Vi gikk samme runden som tirsdag, bare enda bedre organisert, og det ble en kjempetrening. Vi passerte ca 20 hunder, og Mali hadde kun en utagering. Det var mot en schæfer som gikk midt i veien på et smalt fortau og kom stirrende rett i mot oss. Vi passerte denne schæferen to ganger til, og begge gangene gikk det som smurt. Vi var en god mix hunder, både store, små, kjente og ukjente. Utrolig flott å kunne trene passering i organiserte former.

Nå skal vi bare fortsette å trene passering i alle situasjoner vi kommer ut for, ta helt rotta på denne utageringen og bryte ned usikkerheten begge to strever med! Heia Mali og Kina!

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
Hundelykke - Mali, Dis, Kina & Beate

Hundelykke - Mali, Dis, Kina & Beate

25, Voss

Her blogger jeg om livet mitt sammen med Shetland Sheepdog'ene Mali og Dis, og Border Collie'en Kina. Følg gjerne med for å se både små og store magiske øyeblikk fra vår hverdag sammen!

Shetland Sheepdog Mali Instagram Border Collie Kina Youtube Flickr

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits